Jumping - spranget inn i avgrunnen

Basehopping krever seriøse forberedelser Det skal kanskje alltid finnes mennesker som føler en konstant mangel på spenning og sterke opplevelser. De mest rastløse guttene og jentene søker stadig nye eventyr når de vokser opp, og utilfredse med det som for dem virker som et altfor vanlig livstempo, prøver de å dempe sin «adrenalin-tørst» gjennom å mestre de mest ekstreme formene for underholdning og sport på land, vann og i luft.

Jumping

Stå på kanten av en solid plattform og stirre inn i det tomme rommet foran deg, kaste fra deg alle frykter og ta spranget! Å kjenne, om så bare i noen få sekunder, den ubeskrivelige følelsen av fritt fall, kun stole på påliteligheten av utstyret og sikkerhetsmekanismene! Er ikke det å overvinne seg selv, den ultimate adrenalinkicket?

Det er nettopp dette som kjennetegner flere typer ekstremsport og fritidsaktiviteter som har et felles element i navnet – jumping (fra det engelske ordet jump, som betyr «hoppe»). Her snakker vi om strikkhopping (bungee jumping), tauhopping (rope jumping) og basehopping (base jumping).

Interessant nok er en slags forløper til disse ekstreme aktivitetene noe som var veldig populært og utbredt tidligere. På 1930-tallet var sovjetisk ungdom nærmest besatt av noe som kan kalles en «fallskjerm-psykose». En standard attraksjon i byenes fornøyelsesparker var fallskjermtårn fra OSOAVIAKHIM (forløperen til DOSAAF). I helgene dannet det seg lange køer av folk som ville hoppe for første gang, noe som for mange ble starten på en vei mot luftfart. Hobbyen var så populær at under dansearrangementer i parkene ble gutter uten et fallskjermmerke på sitt jakkeslag ofte ikke betraktet som verdige partnere av jentene.

Hvordan overvinne høydeskrekk Du kan lære mer om hvordan overvinne høydeskrekk i artikkelen om akrofobi.

Motorsykler er sport for ekte menn. Og terrengkjøretøy er enda tøffere! Les mer om ATV-er.

Strikkhopping

Bungee Jumping Denne formen for ekstremsport og underholdning er den mest tilgjengelige i vår tid og brukes ofte som en attraksjon. På russisk blir det ofte kalt «Tarzan-sving», selv om det ikke helt gjenspeiler aktivitetens essens. Strikkhopping innebærer et hodefølt sprang fra stor høyde, hvor en elastisk strikk festet til bena gradvis bremser fallet, før personen skytes oppover igjen – og slik fortsetter det til strikken stopper helt.

Denne eksotiske aktiviteten dukket opp relativt nylig – på slutten av 1980-tallet i England, og til å begynne med ble den møtt med skepsis fra myndighetene på grunn av sin uvanlighet. Bare takket være pionérenes entusiasme ble det etter hvert offisielt anerkjent, og i dag kan slike attraksjoner finnes i mange land.

Spesielt populære er høye broer – sannsynligvis fordi det er lettere for folk å hoppe mot vann enn mot stein eller fast land. Likevel er de mest vågale hopperne ikke redde for å hoppe fra hvor som helst – Eiffeltårnet, hengebroer over alpine juv og til og med fossefall.

Populariteten til denne ekstreme aktiviteten har nådd slike høyder at egne spesialbygde strikkhopp-tårn blir reist, som samler entusiastiske hoppere fra hele verden. De mest avanserte utøverne klarer til og med å utføre flere akrobatiske triks i løpet av hoppet ved å bruke spesielt festesystem.

Som i enhver sport finnes det også rekorder i strikkhopping. Den mest ekstreme hoppingen ble utført av australieren AJ Hackett fra TV-tårnet i Macau (Kina) med en høyde på 233 meter! Før dette holdt rekorden på 220 meter lenge – det var en høy fjelldam i Verzasca i de sveitsiske Alpene.

Tauhopping

Rope Jumping Ifølge en slags legende oppsto denne formen for ekstremsport helt tilfeldig. I 1989 falt den kjente amerikanske fjellklatreren Dan Osman ned fra en fjellside under en bestigning, og overlevde bare takket være godt sikringsutstyr. Men den unike følelsen av fritt fall ga så mye positiv energi at han gjentatte ganger utførte kunstige «fall», noe som la grunnlaget for en ny ekstrem aktivitet.

Essensen av rope-jumping ligger i at en utøver hopper fra en høyde med klatreutstyr. Etter fasen med fritt fall absorberer et komplekst system av sikring og demping energien fra hoppet, og hopperen blir hengende i en normal tilstand for mennesker, opp ned, på en viss avstand fra hindringen.

Vanligvis er rope-jumping-samfunnet et helt team som inkluderer ingeniører og teknikere, speidere og arrangører. Det er tydelig at en slik type ekstremsport krever utmerket kvalifikasjon blant personalet og høyeste kvalitet på utstyret som brukes. Alle elementene som inngår i den grunnleggende eller dynamiske delen av det samlede systemet for å organisere hoppestedet har enorm styrkereserve, og alt utstyr er dobbelt sikret (i noen tilfeller finnes flere nivåer av sikkerhet).

Skateboard på to hjul Skateboard er en populær sport med en lang historie. Derimot har skateboardet med to hjul dukket opp ganske nylig. Stilen å kjøre på dette skiller seg fundamentalt fra det klassiske.

For de som liker å kjøre snowboard eller stå på ski om vinteren, anbefaler vi vår artikkel om fjellferiestedet Abzakovo.

Trenger du hjelp til å velge kikkert til turer, fiske eller jakt? Les vår guide på denne adressen .

Rope-jumping har sin egen rekke med rekorder:

• Det mest høytsvevende hoppet utført på territoriet til det tidligere Sovjetunionen ble gjennomført av det St. Petersburg-baserte teamet RAPT på Krim, fra fjellet Shaan-Kaya. Punktet for avstøtning lå på en høyde av 230 meter, og fritt-falls-segmentet var på 150 meter.

• Over en periode på mer enn 12 år holdt grunnleggeren av denne sporten, Dan Osman, verdensrekorden. I 1998, i Yosemite nasjonalpark, utførte han et vellykket hopp fra en høyde på 304,8 meter. Dessverre omkom utøveren tragisk samme år, under et forsøk på å overgå sin egen prestasjon.

• Den nåværende verdensrekorden tilhører det russiske teamet RAPT og det ukrainske teamet ROCK’N’ROPE (Zaporizjzja). På én dag, 14. juli 2010, utførte utøverne hopp fra en høyde på 355 meter fra fjelltoppen Kjerag (Norge). Fasen av fritt fall utgjorde 280 meter. Ifølge utøverne selv kunne de ha overskredet denne verdien, men de valgte bevisst å la det være rom for nye prestasjoner.

Base-jumping

Base Jumping Dette er kanskje det «høyeste nivået» innen hele spekteret av ekstreme hopp. Hopp fra høyder på faste objekter, med spesialutstyrte fallskjermer, krever høyeste nivå av både psykologisk og fysisk forberedelse.

Interessant nok er det første dokumenterte hoppet av denne typen registrert på slutten av 1700-tallet – i 1783 utførte den franske fysikeren og ingeniøren Louis-Sébastien Lenormand et eksperiment foran et stort publikum. Han demonstrerte funksjonene til sin «paraply» ved å hoppe fra et observasjonstårn i Montpellier. Forskeren hadde humanistiske intensjoner – han så dette som en mulig måte å redde mennesker på, for eksempel hvis de skulle bli fanget i flammer i høye bygninger.

Denne retningen begynte å utvikle seg aktivt kun i forrige århundre. I 1912 ble det første hoppet fra Frihetsgudinnen utført, og senere begynte hoppere gradvis å utforske mange kjente høye bygninger og naturlige topper.

Navnet «base-jumping» kom først i 1978, skapt av en av sportens «grunnleggere» og ideologer, Carl Boenish.

Til tross for den tilsynelatende likheten med klassisk fallskjermhopping, har BASE sine helt egne karakteristiske trekk:

• Hoppene utføres fra lave høyder, noe som krever høy konsentrasjon og full kroppskontroll fra utøveren. Det finnes ikke tid til å rette opp en feil.

• Utøveren har ingen sikkerhetsmidler. I motsetning til fallskjermhoppere har base-jumpere heller ikke noen reservefallskjerm – på slike høyder er det rett og slett umulig å bruke den. Utøveren stoler fullt og helt på én nøye utvalgt og nøye pakket fallskjerm.

• For å bli en base-jumper kreves nok en slags spesiell lidenskap. Det er vanskelig å forestille seg at for noen minutter med fritt fall må utøveren ofte klatre i flere timer, for eksempel opp verdens høyeste industrielle skorstein i Ekibastuz (420 meter), eller bestige en fjelltopp! Og for en fysisk form som kreves for dette! I tillegg er ikke denne sporten velkommen i mange land, og i enkelte steder er den til og med strengt forbudt, noe som gjør jakten på passende høyder til en ekstra utfordring.

Likevel vokser tallet på base-jumpere hvert år, og de «toppene» de mestrer øker stadig. I Russland har det til og med oppstått en organisert forening – teamet «Russian Extreme Project», som med rette regnes som en av de sterkeste og best forberedte i verden.