1. Hjem
  2. Fjell
  3. Klatring
  4. Klatring og dens typer: en fullstendig guide for nybegynnere

Klatring og dens typer: en fullstendig guide for nybegynnere

Det er best å bli kjent med klatring i et vennlig miljø, med stress og adrenalin redusert til et minimum (i hvert fall til å begynne med). Ideelt sett bør du starte med klatresenter-leksjoner. Etter de første stegene kan du gradvis bevege deg til naturlige formasjoner.

Stiler og typer klatring

Det finnes over et dusin måter å drive med klatring på, tilpasset enhver smak, fysisk form, nivå av ekstremitet og alder. Denne guiden skal hjelpe en nybegynner med å velge en retning og gi litt veiledning i klatreuniverset. :-)

Buldring (Bouldering)

Buldring utføres uten sikringsutstyr (kun crashpads) på små, naturlige steinformasjoner eller kunstige buldre i klatresentre. De mest populære bergartene for denne typen klatring er granitt, sandstein med unik tekstur, kalkstein og vulkanske bergarter.

Bulderstein Perfekt stein for buldring

Klatreren bruker kun klatresko, kalk for hendene og buldrematter for å dempe fall. Ruten er vanligvis ikke lenger enn 6 meter, noe som gjør den relativt trygg og ideell som trening. I buldring legges hovedfokus på grep og utholdenhet i fingrene.

Disiplinen er svært populær verden over, og siden 1990-tallet har det blitt arrangert buldrekonkurranser med utviklede rangeringssystemer. Dessuten vil klatring bli presentert på de olympiske leker i 2020 i tre kategorier. Dette sportsgrenen har kjempet lenge for å bli en del av OL.

Verdenskjente ekstreme klatrere som John Gill, Jason Kehl og Alex Honnold har skyvet grensene for buldring og gjort “free solo” til sitt signaturtrekk. De har klatret uten sikring og utstyr på loddrette formasjoner høyere enn 16 meter med vanskelighetsgrad V16.

Stronghold Bouldering Kunstige buldre i et klatresenter

Håndlagde bulder av betong og plast er svært praktiske for å mestre disiplinen, ettersom hvert grep har fargekoding som markerer vanskelighetsgraden.

Buildering (Bygningsklatring)

En spennende og farlig form for urban ekstremsport. Klatreren utfordrer vegger på bygninger, broer og andre menneskeskapte strukturer (inkludert forlatte og forfalne bygninger). Klatring kan praktiseres både med og uten sikring, men det er ofte ulovlig. Nattklatring er spesielt populært på grunn av juridiske hensyn.

Timothy Shief buildering Bygningsklatrer Timothy Shief

Den dokumenterte historien om buildering begynner i 1895 med Geoffrey Winthrop Young, en student ved Cambridge, som ga ut en veiledning til å klatre Trinity College. Han utga ni slike bøker.

Geoffrey Winthrop Young Geoffrey Winthrop Young og hans følge

Selv før hans tid klatret studenter i takene på universiteter og høyskoler, men Young var den som gjorde dette offisielt gjennom bøkene sine. På 1920-tallet ble buildering spesielt populært i New York, kapitalen for skyskrapere.

I løpet av de siste hundre årene har det blitt publisert flere dusin manualer og bøker om buildering, som beskriver klatreruter på vegger og tak av verdensberømte bygninger. Kjente navn inkluderer Alain Robert (som klatret på Burj Khalifa), Dan Goodwin, også kjent som SpiderDan, og George Willig.

Alain Robert Alain Robert, en legende innen urban klatring

Konkurranser arrangeres over hele verden; det første BUILDering World Championship ble avholdt i Tyskland i 2005.

Det fantes en ressurs hvor man kunne legge til interessante klatreobjekter i Russland, men denne siden er nå stengt. Hvis du vet om noe lignende, del gjerne i kommentarene.

Buildering Egypt For slik ekstrem buildering kan man få en saftig bot...

Topptauføring (Top rope climbing)

En klatrestil hvor klatreren sikres med et tau som er festet gjennom et ankermonteringssystem fra start til slutt på ruten. Hvis klatreren faller, blir han sikret på korte avstander.

Topptauføring

Denne stilen lar klatreren sette opp ankerfester på toppen av ruten (f.eks. på fjelltoppen). Med andre ord: du kommer deg til toppen via turstier eller scrambling, setter opp et anker, trekker tauet gjennom det, og sender begge ender av tauet ned til bunnen av fjellet.

Top-rope-anker En mulig metode for ankerfester

Utstyr for topptauføring: ankerfeste, statisk eller low-stretch klatretau, karabiner og slynger for ankeret. Denne klatrestilen krever litt erfaring med klatring, trening i korrekt sikringsplassering og bruk av utstyr. Mange klatrere begynner med topptau-klatring i innendørs klatresenter.

Trening i topptau-stil for nybegynnere og barn Trening i topptau-stil passer for nybegynnere og til og med barn

Ledklatring (klatring på vanskelighetsgrad)

I denne klatreteknikken har man alltid en sikringspartner, men det er ingen forhåndsinstallerte punkter i slutten av ruten – ledklatring er mindre begrenset enn klatring med topptau.

lead climbing

Sikringen er fra bunnen – ofte er plasseringen av toppsikring umulig, og i sportsklatring er dette ganske enkelt “ikke konkurransedyktig”.

Ledklatring er det neste ferdighetsnivået etter buldring og klatring med topptau. På klatresentre kan man trene ferdigheter i ledklatring med automatisk backup-sikring. Videoen nedenfor illustrerer godt hvordan dette gjøres i en klatrearena:

Scrambling

En enkel form for klatring, en mellomting mellom fjelltur og alpinklatring. Oppstigning i ujevnt terreng kan betegnes som scrambling når spesialutstyr for klatring ikke brukes (eller kun brukes i særlige tilfeller for sikkerhetens skyld).

Scrambling

Alpinklatringens scrambling gjennomføres med isøks, stegjern og hjelm, samt kunnskaper om hvordan man bruker dette utstyret.

På skalaen for klatrevanskelighetsgrad har scrambling tredje klasse, eller “lett” i den britiske Ashton-systemet. Det finnes guider for scrambling med rutebeskrivelser og anbefalinger.

Multipitch-klatring

En klatreteknikk i samarbeid med en erfaren partner der ruten er delt inn i flere etapper (pitcher). Pitchene er nødvendige stopp på ruten for å skifte leder i teamet, sette opp mellomliggende sikringspunkter, hvile og til og med overnatte.

multi-pitch multi-pitch

Alle ruter som er lengre enn én enkelttaus lengde betegnes som multipitch.

Vanligvis går den minst erfarne først i taugruppen, mens gruppens leder følger etter.

Soloklatring (Solo Climbing)

matt bush free solo

Reinspikka ekstremisme. En klatrestil der utøveren ikke bruker sikring, kun kalk til hendene. Det finnes likevel variasjoner:

  • Tau-solo – minimal sikring i tilfelle fall, noen ganger med automatisk blokkering. Hvis en soloklatrer bruker sikringstau, må han eller hun gå samme strekning tre ganger for å hente inn mellomfester.
  • Fritt solo uten sikring – men det kan være satt opp et nett, eller det kan være klatring over vann, der fall kan dempes.

Jeg håper denne korte innføringen i de grunnleggende klatrestilene har vært inspirerende. Som nybegynner i klatring er det mange regler å lære, men det er ett første skritt som ikke kan erstattes – man må begynne på et trygt klatresenter med en erfaren instruktør til stede. Lykke til!

Publisert:

Oppdatert:

Legg til en kommentar