Enhver frykt bør være rasjonell og begrunnet for at reaksjonen skal føre kroppen til overlevelse på en optimal måte. Med andre ord bør frykten nøyaktig bestemme graden av fare som forårsaker ubehag, og gi en presisjon som fører til en tilsvarende nøye justert reaksjon.
Høyderedsel (selv om den ikke er panisk) er naturlig for ethvert landlevende biologisk vesen, som verken kan fly eller glidefly, fordi et fall fra stor høyde er dødelig. Men samtidig er et hopp fra en liten høyde ganske normalt og kan snarere vekke forsiktighet. Dette er grensen mellom frykt og fobi. Enhver person som står på kanten av et stup uten klatreutstyr, føler frykt for å falle. Denne frykten krever at de trekker seg bort fra kanten.
Hvis høyden er liten, for eksempel en krakk, eller hvis risikoen for fall er helt fraværende (som når en person ser ut fra et vindu i tiende etasje og er redd for å falle), kan vi snakke om en fobi.
Naturlig frykt gir kroppen en sjanse til å overleve, mens en fobi svekker den og gjør den mer sårbar.
Dessuten, i panikk og med manglende evne til å klatre ned, kan man ofte skade seg selv eller omkomme ved å falle eller hoppe ned.
Hvis du er interessert i klatring, kan det være av interesse for deg å lære hvordan man lager klatreknuter . De grunnleggende knutene som brukes i klatring.
Du finner en artikkel om de beste klatresentrene i Moskva på denne siden .
Hva er akrofobi
Frykten for høyder, når den utvikler seg til en fobi, kalles akrofobi. Det er en av de mest utbredte fryktene, og nesten 10 % av befolkningen lider av det (4 % kvinner og omtrent 5 % menn). Én av ti – det er mye.
Denne fobien må bekjempes, fordi den intensiveres over tid. Hos eldre mennesker føyer frykten for fall seg sammen med en på overflaten normal frykt for brudd. Over tid kan det oppstå en «frykt for frykten», der man i økende grad unngår det man frykter. Etter hvert kan livet bli helt uutholdelig, relasjoner med nære kan bli ødelagt, det kan bli umulig å jobbe, forlate hjemmet eller gå ned trapper til gaten. Av og til fremkaller panikken seg selv, selv når akrofoben står trygt på bakken og ser noen på en høyde (en nabo på en balkong, en katt på et tak etc.). Personen forestiller seg at de er i deres sted og frykter et fall. Denne frykten kan gjøre livet totalt uutholdelig og forvandle det til en kontinuerlig begrensning og ufrihet.
Symptomer
Akrofobi gir seg utslag i svimmelhet, kvalme, panikk, stivhet eller nummenhet i hendene, skjelving og sviktende bein. Det kan utvikles til kvelningsanfall, svetting, tung pust, rask hjerterytme, økt spyttproduksjon eller motsatt tørr munn – altså tydelige autonome symptomer på frykt. Dette er ukontrollerbar hormonell panikk og en «hypnotisk tiltrekning» av høyden. Man får en sterk trang til å holde seg fast i noe eller noen, mister evnen til å tenke klart, snakke tydelig og reagere normalt på omgivelsene. Noen ganger oppstår et uimotståelig ønske om å falle eller hoppe ned, som forresten ikke har noe med selvmord å gjøre. Tvert imot, det er frykten for døden. Noen er redde for å miste selvkontrollen og hoppe, andre frykter å miste balansen og falle, noe som er meget mulig dersom beina ikke adlyder. Når personen står, er høyderedselen skarpere enn når vedkommende sitter eller ligger. Å snu på hodet forsterker akrofobien, og mange prøver derfor å «fryse» og se på kun ett punkt.
De som ikke er redde for høyder, vil finne det interessant å lese om flyvning med motorisert paraglider .
Du kan finne mer informasjon om typer motoriserte hangglidere her .
Hvis du er interessert i alpint, kan du lese om skisteder i Hviterussland her: /no/mountains/skiing-snowboarding/belarusian-ski-resorts/ .
Årsaker til akrofobi
Tidligere ble det antatt at årsakene til en slik frykt var en svak balanseorgan (vestibulærapparat) eller tidlige traumer knyttet til fall eller frykt for høyder. I dag er det bevist at dette nesten utelukkende er en genetisk betinget og medfødt egenskap, og det trenger ikke nødvendigvis å ha noen sammenheng med balanseorganet. Kroppens balanse opprettholdes takket være det presise samarbeidet mellom balanseorganet, øynene, nervebanene, mellomhjernen og lillehjernen. Ved uoverensstemmelser, forsinkelser eller usynkronisering av signalene “jeg ser” og “jeg føler”, mottar hjernen motstridende informasjon, noe som fører til svikt. Hvis musklene i tillegg reagerer med en unøyaktig forsinkelse, blir balansen enda mer forstyrret.
Behandling av akrofobi
Hvis høydefrykten er svak, kan man kvitte seg med den på egen hånd ved å trene seg på å være i høyden, gradvis øke høyden og avstå fra sikring. Det er viktig å kjempe mot frykten bevisst, å overbevise seg selv om at høyden på en krakk ikke er livsfarlig. Pusteøvelser og yoga kan hjelpe, da de lærer en å kontrollere det autonome nervesystemet og raskt dempe panikk. Mennesker kan fokusere blikket på en gjenstand og, ved å se rett på den mens de registrerer andre hendelser i perifert syn, redusere angst og ubehag, og hjelpe seg selv med å roe ned. En slik “anker” bør være plassert ikke mer enn 25 meter unna og helst i samme høyde som deg.
Interessant nok kan dataspill, som såkalte “gå-og-skyte-spill” der spilleren identifiserer seg med en karakter som løper, hopper, faller fra høyder – og overlever, ha en god effekt.
På samme måte kan skrekkfilmer styrke nervene gradvis, og det kan være nyttig å se filmer med oppsatte hopp og stunts i høyder (som for eksempel kampsportfilmer) eller filmer om fallskjermhopping for å overvinne frykten for høyder. Ved å bryte frykten ned i bestanddeler og analysere den logisk, kan man overvinne den del for del.
Behandling av alvorlige tilfeller krever derimot hjelp fra en høyt kvalifisert psykolog. Psykologen lærer pasienten metoder for avslapning, kontroll over sin psykofysiske tilstand og blokkering av frykt. Det finnes metoder innen kognitiv atferdsterapi som ikke innebærer medisinering. Når man lærer å kontrollere eller i det minste holde tilbake frykten på hormonnivå, begynner man trening i høyden. Etter aktivering av frykten dempes den med viljestyrke til stressnivået når null. Behandlingen fortsetter til frykten forsvinner. I prinsippet er dette samme metode som selvbehandling, bare med støtte. Noen ganger kan dette ta flere måneder, men resultatet er oppnåelig, og lidelsen trekker seg tilbake.
Derimot er behandling av akrofobi med medisiner nesten umulig. Det eneste man kan gjøre er å opprettholde pasientens mentale tilstand med medisiner, redusere angst noe og forbedre hjernens koordinering.
