Klatringsgrep og konkurranser
Når du overvinner frykten din, klatrer du oppover og fremover langs fjellveggen.
Og hvis dine første klossete steg på en klatrerute ga inntrykk av en baby som tar sine første skritt, er det nå på tide å finpusse ferdighetene og forvandle dem til profesjonalitet.
En “søt belønning” i form av en grad kan man få ved å delta i konkurranser.
Som i mange idretter er den høyeste graden i klatring tittelen “internasjonal mester”.
For å nå dette nivået må man starte med tredje grad, deretter andre, første, kandidat til mester, og til slutt mester.
Å bli kandidat til mester er forholdsvis enkelt, det viktigste er et sterkt ønske, samt deltakelse i konkurranser. Selv på bynivå er det mulig å oppnå gode resultater.
En grad kan fungere som en stor motivasjon hvis du har en sterk sportslig interesse. Men i tillegg til den sportslige retningen finnes det også helsefremmende og ekstreme aspekter ved klatring.
Hvordan konkurrerer klatrere?
Vanskelighetsgrader i klatring
Det finnes en gradering av klatreruter.
Vanskeligheten defineres av et tall og tre engelske bokstaver (A, B, C).
Jo høyere tall og lengre ut i alfabetet bokstaven er, desto vanskeligere er ruten.
Rutens kategori bestemmes av både vanskelighetsgraden og lengden på klatretraseen. For eksempel, 3A er en vertikal vegg med komfortable tak, mens en rute med kategori 7A bør kunne mestres av en mesterkandidat, og ruter på 9A-nivå er forbeholdt svært erfarne profesjonelle.
Sportslige konkurranser som avholdes på kunstige formasjoner ( klatresentre ) er både fascinerende og spektakulære. De kan deles inn i hurtighet, vanskelighet, såkalt buldring og klatring i tospann.
Les mer om klatresentre i Moskva ->
- Konkurranser på tid kan være individuelle, i par og til og med som stafetter.
Det er virkelig en opplevelse å se klatrere utføre komplekse koordineringsbevegelser med maksimal fart.
Etter å ha sett på vil du selv føle et sterkt ønske om å prøve deg: det ser så enkelt ut!
Selvfølgelig legges det opp relativt enkle ruter for slike konkurranser. Det brukes toppsikring.
- Konkurranser i vanskelighetsgrad kjøres individuelt.
Dette skyldes at rutene som legges er både krevende og lange. Klatreren får poeng basert på hvor høyt de kommer. Det brukes bunntau som sikring .
Disse konkurransene har to grener: on-sight og afterwork.
I det første tilfellet klatrer utøveren ruten for første gang, uten tidligere kjennskap til den. I det andre tilfellet får vedkommende studere ruten i forkant, før selve konkurransen.
Men ikke la deg lure til å tro at afterwork er en enkel løsning: selv etter én gjennomgang vil ikke ruten avsløre alle sine hemmeligheter.
- Buldring er en relativt ung gren innen sportsklatring.
Denne grenen begynte å vokse frem på 1990-tallet. Nå har den stadig flere tilhengere.
Til denne typen konkurranser trengs et klatresenter. Rutene som legges er utfordrende, men det spesielle er at det ikke brukes noen form for sikring. Rutehøyden er opp til 5 meter, og det legges ut myke matter for sikkerhet, med full frihet ellers.
Det regnes som at buldring bedre viser frem klatrerens tekniske ferdigheter enn vanlige vanskelighetskonkurranser.
- Konkurranser i tospann er ofte knyttet til fjellklatring.
To klatrere skal på tiden gjennomføre en rute eller nå en viss høyde innenfor en bestemt tidsramme. Her er det avgjørende at begge klatrere jobber og beveger seg i god flyt sammen. Reglene for disse konkurransene følger prinsippene for fjellklatring.
Men for å delta i konkurranser og oppnå grader, må man (så klisjéfylt som det kanskje høres ut) jobbe, jobbe og jobbe med koordinasjonen. Og det må gjøres regelmessig, som en morgenrutine. Ikke la det trekke humøret ned, for selv trening i klatring kan være gøy.
Hva trenger du for å klatre? ->
Klatreteknikk
Grunnleggende om klatring
Hver sport har visse egenskaper som gjør noen mennesker mer tilbøyelige til å lykkes i akkurat den sporten. Det samme gjelder klatring.
Her er det også mange nyanser utover høyde og vekt – som lengden og tykkelsen på fingrene på både hender og føtter, fleksibilitet, bevegelighet, og ikke minst grepstyrke.
Men uansett bør du aldri gi opp drømmen om å mestre en krevende rute med vanskelighetsgrad 9A, bare fordi du har korte fingre. Det finnes et konsept kalt «klatreteknikk». Dette er nøkkelen til suksess.
For å mestre «følelsen av terreng» må du rett og slett klatre mye og samle erfaring ved å fullføre et stort antall ruter (selv om de er veldig enkle!).
Når du står ved foten av klippen, forestill deg den enkleste måten å klatre på – som en stige. Bruk hendene og føttene. Nå skal vi se på teknikker for bruk av både hender og føtter i klatring.
Observer alltid profesjonelle klatrere, og prøv å planlegge ruten mentalt (hvordan ville jeg ha klatret her?). Og tro på ditt eget klatretalent!
Hva inngår i klatretrening ->
Teknikken for bruk av hender handler om grep på takene:
ovenfra;
nedenfra;
fra siden;
med alle fingrene;
med én eller to fingre.
Grepet kan være:
åpent (lett bøyde fingre);
lukket (bøyde fingre, brukes for små tak);
underhåndsgrep (taket vender nedover, håndflaten samles som en skål).
Teknikken for bruk av føtter er mer variert. Hovedteknikkene er:
splittsteg (bruker lårkraft for å nå et tak, en teknikk som er typisk for erfarne klatrere);
tråkke på foten (som å «sitte på foten», noen eksperter klarer til og med å hvile i denne posisjonen);
pressing (klassisk teknikk, brukes mellom to klipper eller i en rett vinkel);
froskeposisjon (krever utmerket fleksibilitet i hofteleddene).
Ved hjelp av disse teknikkene vil du utvikle fantastisk smidighet og oppnå ekstraordinær bevegelighet.
Etter å ha tatt det første sikre steget oppover, vil du ønske å ta enda et, enda mer selvsikkert steg. Når du har fullført en enkel rute, vil både beina og hendene dine lengte etter en mer utfordrende klatretur.
Kanskje det er nettopp du som er ment å bli en internasjonal mester i klatring?
Video
Få inspirasjon til buldring:
